TV-teknologi har vært gjennom en spennende utvikling det siste tiåret. Fra analog til digital, fra smal til bred, fra boks til flat, og fra SD til HD. Nå snakker bransjen om det neste nivået, som kalles 4K. Og i pressen omtales det som om det kun er spørsmål om kort tid før alle skal skifte ut TV-apparatene sine igjen. Men kommer det til å skje? Jeg er sannelig ikke sikker.

Etter at farge-TV fikk fotfeste på 60- og 70-tallet gikk det mange år uten store prinsippielle endringer i teknologien. Utstyret ble bedre, men standarden var den samme. Med DV-kamera på 90-tallet kunne private opptak bli gjort digitalt, og med DVD fra rundt 2000 kunne vi også se film digitalt. Fortsatt gikk det noen år før selve TV-sendingene ble formidlet digitalt, og det var ingenting som drev forbrukerne mot å skifte ut TV-apparatene til en nyere teknologi.

Så på midten av 2000-tallet (det første tiåret, ikke hele hundreåret) så vi en massiv utskifting av TV-apparater i de tusen hjem. Folk fikk flate, brede TV-apparater, og foret de med digitalt innhold fra DVD og digital-TV fra satelitt eller kabel-TV, og etterhvert også bakkesendt digital-TV.

Etter dette begynte fokuset på HD. TV-sendinger ble HD, og DVD ble etterfulgt av Blu-ray (etter at HD DVD døde…). Men så startet også forvirringen. Hva var HD, HD ready og Full HD? Og 1080P? Masse tekniske begreper som det var vanskelig for folk flest å forholde seg til. Problemet var at det var vanskelig å forstå, og vanskelig å forholde seg til. Hva er 720P? 1080i? 1080P? Og hva betyr det?

         

Jeg skal ikke gå veldig detaljert inn på det her, men en kort forklaring er på sin plass. Tallet 720 eller 1080 sier noe om hvor mange bildepunkter bildet er bygget opp av. Fra den første digitaliseringens tolkning av PAL-systemet var 576i det digitale formatet. Tallet sier noe om hvor finmasket TV-bildet er, hvor mye detaljer du får med. Og bokstaven «i» eller «p» sier rett og slett om du har et helt(p) eller et halvt (i) bilde 25 ganger pr sekund. Tradisjonell kinofilm har 24 bilder pr sekund, TV har hatt 50 halvbilder pr sekund i gammel standard, det vil si at hele bildet ble oppdatert i snitt 25 ganger pr sekund. I en «p»-oppløsning blir hele bildet oppdatert 25 ganger pr sekund.

I det vi kaller HD har vi brukt tre ulike standarder – 720P, 1080i og 1080P, sistnevnte kjent som full HD. Forskjellen handler om kvalitet og detaljer. I praksis vil de færreste se forskjell på de ulike standardene. Jeg har personlig sett flere tilfeller der folk er veldig fornøyd med kvaliteten når de har fått digital-TV med HD, men ved nærmere undersøkelser viser det seg at dekoderen står innstilt på å sende alle signaler som vanlig SD. Placebo-HDTV kan vi kalle det.

TV-sendinger som er betegnet som HD sendes enten i 720P eller 1080i. For å få et TV-signal med full HD må man ha enten Blu-ray, eller en kilde som iTunes, som sender enkelte filmer i 1080P. Men hvem ser egentlig forskjell?

Så hva da med 4K?

Folk har så vidt begynt å bli komfortabel med «vanlig» HD, og TV-produsentene er allerede på gang med neste generasjon – 4K. K’en i dette tilfellet betyr kilo, som i 1000 – og standarden sier noe om hvor høy oppløsning bildet har. 4K tilsvarer en oppløsning på ca 4000 bildepunkter i bredden, som tilsvarer det som brukes på digital kino. Og det må jo være enda bedre, eller? Eller?

Spørsmålet blir om det er sannsynlig at en teknologi blir tilgjengelig for folk flest, utelukkende fordi den er tilgjengelig, rent teknisk. For større er bedre. Det er faktisk sant. Men prinsippet om avtagende grensenytte gjelder her, som i de fleste andre tilfeller. Ingenting kommer gratis, så hva skal til for at vi kan få 4K, og hva skal det kunne tilby oss?

Da Apple introduserte iPhone 4 var ett av salgsargumentene «retina display». Altså en oppløsning på skjermen som var så god at man ikke kunne se de enkelte bildepunktene. For mobiltelefoner har du en brukersituasjon der du ser skjermen på nært hold. Du holder den rett foran deg. Med lansering av retina display på Mac var oppløsningen relativt sett lavere. Dette er fordi man normalt har en større avstand til mac-skjermen enn man har med iPhone-skjermen. En TV har du normalt enda større avstand til, så «retina»-nivået når man med en betraktelig mindre tett oppløsning. En TV på 40 tommer med full HD blir «retina» allerede ved en og en halv meters titteavstand. De fleste har nok større avstand enn som så, og vil ikke kunne få noe særlig synlig forbedring ved å øke oppløsningen på TV’en ytterligere.

Det er flere utfordringer med 4K som gjør det vanskelig å se hvorfor det skal bli tilgjengelig for folk flest. Her er de største utfordingene oppsummert:

Folk flest merker ikke forskjell. Viser du en 4K-skjerm og en full-HD-skjerm til hvem som helst, vil de aller fleste ikke være i stand til å se forskjell. Og som sagt, dersom du har normal avstand til TV’en blir kvalitetsforbedringen du kan få av 4K teoretisk ikke merkbar.

Det er dyrt
. Ny teknologi vil alltid være dyrere i begynnelsen. Det må over en viss utbredelse før prisen blir presset ned, og for at den utbredelsen skal skje må det være noen tydelige, konkrete fordeler som får folk til å kjøpe.

Det krever betydelig større overføringskapasitet enn i dag. 
I bakkenettet for digital-TV, som RiksTV disponerer, er kapasiteten allerede ganske sprengt. De har allerede en utfordring med mangfoldet av kanaler som finnes, og som konverterer til HD-sendinger som spiser opp mer plass. Dersom 4K-signaler skulle bli normen ville de måtte gå ned på antall kanaler. For de andre TV-teknologiene er situasjonen bedre, men fortsatt er det en utfordring at en 4K-kanal vil ta like stor plass som 4-5 HD-kanaler.

Det krever nytt produksjonsutstyr. En ting er TV’ene hjemme hos folk. Men produksjonsutstyr hos produsenter og TV-kanaler skal også oppgraderes. I likhet med de 1000 hjem har de også vært gjennom en oppgraderingsprosess de siste årene, og de er neppe motivert til å gjøre en ny oppgradering allerede nå, med mindre fordelen av det er veldig tydelig.

Teknologi har en viss forutsigbarhet, fordi det utvikler seg i en retning over tid. Ting blir raskere, mindre, større, smartere. Men erfaring har vist oss at teknologisk utvikling ikke alltid er linær. Dette er mest fordi teknologien til syvende og sist skal tilpasses brukerne. For at en type teknologi skal slå an må folk se nytteverdien av det opp mot kostnaden. Derfor har ikke alle SA-CD eller DVD Audio i huset. De formatene slo aldri an, selv om de hadde høyere kvalitet enn CD. Folk valgte heller MP3 – som har dårligere kvalitet, men betraktelig større fleksibilitet.

For at 4K-TV’er faktisk skal ta av må enten prisen komme ned i så lavt nivå at det ikke har noe å si lenger, eller folk må etterspørre så store skjermer at de faktisk ser forskjell. Personlig vil jeg gjerne ha en hel vegg i huset mitt som kan vise film i kinokvalitetet, men jeg drister meg til å spå at dette neppe blir aktuelt, og at folk flest IKKE har en 4K-TV i huset om fem år.